4.4. PKKs sosiale basis

Rubenstein, Rousset og Baechler har alle tre lagt frem ganske like beskrivelser av det klassemessige eller sosiale grunnlaget for den typen bevegelse som PKK synes å tilhøre, dvs. en nasjonal frigjøringsbevegelse:

• Alle tre mener at det primært er bøndene (dvs. folkeflertallet i de pågjeldende landene) som vil kunne utgjøre hovedkraften i krigen, mens industriarbeiderklassen vil stå mye mer på sidelinjen — også selv om den samtidig kan spille en svært viktig rolle for selvforståelsen til den revolusjonære ledelsen.

• I tillegg har først og fremst Rousset trukket frem den potensielt viktige rollen til "deklasserte og rotløse elementer", og at både bondeklassen og arbeiderklassen vil kunne ha en svært sammensatt og mangfoldig karakter. Dette bruker han bl.a. til å understreke hvordan den revolusjonære ledelsen må utvikle en skreddersydd politikk for å samle de ulike kreftene til en felles kampinnsats, og fremhever dermed også det mer unike ved enhver "folkekrig".

• I det hele tatt synes nettopp spørsmålet om ledelse å være relativt viktig for dem alle tre, selv om de også er noe tilbakeholdne med å gå i detaljer. Det meste som de drister seg til, er å legge vekt på at de revolusjonære først og fremst vil kunne vinne oppslutning i den grad de kan vise til konkrete resultater i praksis — særlig i form av jordreformer eller av ulike typer "frigjorte områder".

For at jeg kan trenge mest mulig inn i materien og samtidig sette tingene mest mulig skarpt, tror jeg at det er klokt med en kort gjennomgang av den overordnete situasjonen i landet, for deretter å gå noe mer i dypden med det fremvoksende PKK. Bortsett fra en rekke offisielle dokumenter fra enten staten eller PKK selv, er dette desverre blant det dårligst belyste ved hele PKK-komplekset. Dermed er det også den delen som er potensielt mest utsatt for myter og spekulasjoner. Likevel mener jeg at det er mulig å sette sammen et noe ufullstendig, men bestemt rimelig inntrykk av saken:


4.4.1. Klassestrukturen i Tyrkia og Kurdistan

Jeg har allerede forsøkt å vise hvordan PKK valgte å satse bevisst på den kurdiske landsbygden, men jeg har ikke fått frem hvordan og blant hvem de faktisk arbeidet for oppslutning i praksis. En av de viktige kildene mener jeg er PKKs detaljerte partiprogram fra 1977-78, som først og fremst gir svært mye informasjon om hvordan de selv oppfattet situasjonen: Programmet beskrev f.eks. hvordan det gamle føydalsystemet var i ferd med å oppløse seg, samtidig som det likevel fortsatte med å prege mange folks selvforståelse — bl.a. mente de det hemmet utviklingen av en klar klassebevissthet. Mens de føydale storgodseierne hadde blitt kapitalister og kompradorer, gjorde de nye produksjonsforholdene (først og fremst mekaniseringen av jordbruket) at mange tidligere bønder ikke lenger fant sysselsetting på landsbygden. Derfor måtte de utvandre til byene enten i Tyrkia eller Vesteuropa, der de stort sett fungerte som billig arbeidskraft eller forble arbeidsløse. På denne måten var det oppstått et kurdisk proletariat som stadig var under utvikling og protesterte mot sine livsvilkår, men som ikke hadde utsikt til en bedring av situasjonen i fremtiden. Det samme gjaldt for det såkalte filleproletariatet av arbeidsløse og utstøtte. Den håpløse situasjonen gjorde derfor at folk raskt ble preget av "allt slags karaktärslöshet och mindervärdighet", som også ble forsterket av den særegne nasjonale fornektingen. Dermed stod de i fare for å bli "kjøpt opp" og bli til "verktyg för kontrarevolutionen" og det som de kalte for reaksjonære, sosialsjåvinistiske og fascistiske strømninger.

I hovedsak mener jeg at denne gjennomgangen lever opp til mye av den dokumentasjonen som andre (ikke-PKK-kilder) har lagt frem. I stor grad mener jeg også det svarer til forholdene for store deler av den tyrkiske befolkningen og for en rekke av de andre mindretallene, i den grad det kanskje først og fremst er en beskrivelse av den kapitalistiske omformingen av landet. Likevel er det klart at det var store geografiske forskjeller i Tyrkia på det tidspunktet, som dermed også førte til ulike politiske resultater:

• Det er ikke noen tvil om at mye av "overskuddsbefolkningen" i løpet av hundreåret har vært i konstant vandring fra landet til byen, og at mange av dem er endt opp i den usle gecekondu-slummen som arbeidsløse og utstøtte. Mye tyder på at dette ikke minst har vært skjebnen til mange kurdere, og at frustrasjonen i miljøene har vært betydelig og i perioder også på kokepunktet. Det er disse gecekondu-innbyggerne som helt siden opptøyene på 1950-tallet har utgjort det kanskje viktigste reservoaret for så vel den ytterste venstresiden som for den ytterste høyresiden, mens de på 1990-tallet også har gått i retning av islamistene.

• Det er heller ikke tvil om at mange av "innvandrerne" er blitt sugd opp av den fremvoksende industrisektoren i storbyene og på Svartehavs- og Middelhavskysten — og etterhvert også av offentlig sektor de samme plassene — og at dette laget har utgjort ryggraden i den organiserte arbeiderbevegelsen og forsynt særlig CHP med sine mange stemmer på 1970-tallet. Det er også dette laget som så og si har "vendt tilbake" til Bülent Ecevit og hans nye parti DSP ved utgangen av 1990-tallet. For mange av kurderne har dette betydd en tveegget omformingsprosess, på den ene siden kjennetegnet både av yrkesstolthet og av en mer eller mindre uttalt klassebevisshet, og på den andre siden av en sterk kemalistisk innflytelse og en betydelig nasjonal ensretting (assimilering).

• Mens industristedene tross alt har vært preget av relativ økonomisk fremgang og utvikling siden 1950-tallet, har derimot det indre Anatolia vært preget av relativ stillstand og til og med tilbakegang for den tradisjonelle strukturen med små og mellomstore familiebedrifter. Samtidig har dette vært et område med store bl.a. kurdiske mindretall, sammen med store religiøse spenninger mellom særlig sunni- og alevimuslimer. Allerede utover 1970-tallet førte denne situasjonen til en sterk massebasis i småborgerskapet for både islamister og fascister — dvs. partier som vokste seg store på folks misnøye og fremmed- samt fremtidsfrykt, inkludert følelsen av å miste sin tradisjonelle livsstil og den like reelle trusselen om å miste sitt livsgrunnlag.

• I hele denne perioden har det tyrkiske borgerskapet på sin side vært representert av en rekke skiftende partier, som enten er blitt omdannet eller har oppstått i takt med de tre militærkuppene i 1960, 1971 og 1980: En gjennomgangsfigur har imidlertid vært Süleyman Demirel som opprinnelig var medlem i Demokratpartiet (DP) og deretter ledet Rettferdighetspartiet (AP) og til slutt Den sanne veis parti (DYP). På 1980-tallet var det derimot det nye Moderlandspartiet (ANAP) til Turgut Özal og Mesut Yilmaz, som var det fremste borgerlige partiet.

Formålet med den ovenstående oppsummeringen er å vise hvordan det moderne Tyrkia hele tiden har vært et land med svært dype motsetninger, og en svært ujevn økonomisk og sosial utvikling. Heller ikke militærkuppene har kunnet dekke over konfliktene, tvertimot har de stort sett bare bidratt til å gjøre dem større og mer uforsonlige. Det er også ganske tydelig hvordan det finnes mange motsattrettede tendenser både sosialt og politisk: Reislamisering og gamle stammestrukturer lever side om side med en moderne klassebevissthet og et mangfold av ulike nasjonale og religiøse identiteter og subkulturer. Samtidig har det alltid vært omstridt i hvilken grad det tyrkiske borgerskapet er et nasjonalt borgerskap eller et kompradorborgerskap, akkurat som det har vært uenighet om i hvilken grad kapitalisme har vært dominerende over føydalisme. På den andre siden er det likevel bred enighet om at landet i hvert fall er blitt mye mer preget av industrikapitalisme etter den andre verdenskrigen (og særlig utover 1980- og 1990-tallet). Og i den grad landet har blitt stadig mer preget av kapitalistiske relasjoner og fortrengt en stor del av den overleverte føydalismen, er det de kurdiske områdene i Øst-Anatolia som har beholdt mest av den gamle samfunnsstrukturen med sine storgodseiere, sin fattigdom og med sine religiøse sekter.

Dermed var Kurdistan ved PKKs fremvekst på 1970-tallet både den delen der det i teorien var enklest, men også der det var vanskeligst å sette i gang et opprør: Det var stort sett ikke noen utviklet industriarbeiderklasse utover oljearbeiderne i Batman og et tynt lag av traktormekanikere, og det var kolossalt vanskelig å reise rundt i regionen ettersom transportnettet i hovedsak var rettet inn på å føre ut verdier og å føre inn soldater. Samtidig var det en stor del av befolkningen som var fattige og overtroiske bønder, som ble holdt i et sterkt og tradisjonelt avhengighetsbånd av aga-herskerne og det overleverte stammevesenet.


4.4.2. De første rekruttene

For PKK var forklaringen allerede tidlig at Kurdistan var et okkupert land under kolonimakten Tyrkia, ved siden av Irak, Iran og Syria. Den eneste måten å få til en materiell og sosial utvikling var dermed å oppheve den nasjonale undertrykkingen, som gjorde at produktivkreftene forble underutviklet. Samtidig gikk de inn for en selvstendig kurdisk organisering, rettet mot den særegne undertrykkingen av nettopp denne folkegruppen. Helt fra begynnelsen var det likevel klart at PKK ikke var noen ren "etnisk klubb", med medlemskap forbeholdt bare én nasjonalitet: Minst to av de mest fremtredende partistifterne regnet seg som ikke-kurdiske, dvs. at mens Kemal Pir tilhørte Laz-folket var Mehmet Hayri Durmush av tyrkisk opprinnelse. Partiet har dermed hele tiden vært åpent også for andre enn kurdere, selv om de helt klart har hatt kurderne som sin absolutt fremste målgruppe.

Antropologen Martin van Bruinessen (1992:294) er en av dem som har forsøkt å påvise hvordan de ulike kurderopprørene 1924-1938 i beste fall bare ble møtt med en nøytral holdning fra de fattigste, om ikke direkte avvisning. Han mener å ha belegg for å påstå at de ikke følte seg tilstrekkelig motivert til å delta i et opprør som ikke direkte gikk mot deres utbyttere, men snarere mot en regjering som offentlig lovet tiltak for å innskrenke makten til disse utbytterne. Han mener også at det lenge kun fantes en svakt utviklet nasjonalfølelse, men at mange til gjengjeld var betydelig motivert av sin motvilje mot de lokale herremennene. På den andre siden var kurderopprørene i Tyrkia strengt tatt ikke nasjonale før på 1960-tallet, men derimot først og fremst basert på enten stamme- eller religiøs tilhørighet. Da PKK oppstod var de derfor noe helt nytt: For det første stod de på et klart kurdisk-nasjonalt grunnlag. For det andre satset de bevisst på å rekruttere blant de fattigste, mest utstøtte og mest undertrykte i samfunnet. Og for det tredje tok de et klart standpunkt mot stammevesenet, selv om de trolig også forsøkte å utnytte det til sin egen fordel.

Som beskrevet er den aller første tiden imidlertid blant noe av det dårligst dokumenterte i PKK-historien; men ettersom de eksisterende vurderingene fremstår som ganske enige, vil jeg likevel mene at det er mulig å komme med et relativt kvalifisert gjett. Bruinessen selv har f.eks. slått fast hvordan PKK atskilte seg helt klart fra de fleste andre kurdiske organisasjonene på den tiden, bl.a. har han gitt den følgende beskrivelsen av dem da de nettopp var startet opp:

"…the only organization whose members were drawn almost exclusively from the lowest social classes — the uprooted, half-educated village and small-town youth who knew what it felt like to be oppressed and who wanted action, not ideological sophistication.". Og han fortsatte: "[PKK] represents the most marginal sections of Kurdish society, the ones who feel excluded from the country’s social and economic development, [and the] victims of the rural transformation with frustrated expectations". Öcalan tilbød dem "a simple and appropriate theory, and lots of opportunities for action, heroism and martyrdom" (Bruinessen 1988:42).

Også Imset (1995:28) har gjort seg liknende betraktninger:

"One of the major differences this organization had in comparison to other existing Kurdish groups was that it recruited among lower class Kurds such as the peasants who form the majority of the population and - from the very beginning - set out to fight the traditional Kurdish tribal leaders as well".

Eller McDowall (1996:418-419):

"The Apocular were unlike all previous Kurdish groups in Turkey (or elsewhere) in that they were drawn almost exclusively from Turkey’s growing proletariat. They were filled with anger at the exploitation of both the rural and urban proletariat at the hands of the agas, merchants and the ruling establishment. More strongly than either the PUK in Iraq or the Komala in Iran, the Apocular imbued Kurdish nationalism with the idea of class war. It is also possible that the PKK's nationalism was all the more virulent because its founders sought to recreate an identity they felt they had lost. They were not alone: across the Middle East religious and ethnic groups that felt the loss of traditional identity through modernization or state attempts to homogenize society, sought to rediscover it through a revivalism that invoked an imaginary past. For the PKK the intensity of Kurdish national feeling was accentuated by the loss of spoken Kurdish among its founding members."

Forskjellen var likevel mest markant over for de større kurderpartiene i Nord-Irak:

"In virtually all Kurdish parties and organizations, leading roles were played by Kurds from the traditional leading stratum — aghas, shaikhs and their relatives and close associates. This tended to make them, in spite of their sometimes radical ideologies, socially conservative. They may have attempted to break the power of some aghas, but never made any serious attempt to abolish chiefly privileges. The only organization that had a radically different composition was the Kurdistan Workers’ Party (PKK) of Turkey. It regards Kurdistan as a colony of the Turkish, Iranian and Iraqi ruling classes, and the aghas and shaikhs - most of whom owe part of their power to recognition by the state - as collaborators in the process of colonization. The national liberation struggle, in the party’s view, should therefore be directed also against this Kurdish ruling stratum. And this is what the party tried to do" (Bruinessen 1992:316-17).

Det nærmeste det er mulig å komme til egentlig dokumentasjon av PKKs første basis er likevel bare de offisielle tallene til det tyrkiske militæret fra 1980-1983, sammen med PKKs egne halv-offisielle dokumenter om perioden. Likevel bekrefter begge kildene helt entydig inntrykket av en organisasjon både av og for de aller fattigste i samfunnet: I 1983 hadde militærstyret anklaget 1.790 personer for å være enten medlemmer eller sympatisører av PKK. Av disse var flertallet angivelig ungdommer mellom 18 og 25 år og enten arbeidere, bønder, hyrder eller arbeidsløse — alle sammen med lite eller dårlig utdanning (Gunter 1990:68). I den halv-offisielle partihistorien til kurderen Sedar Çelik fra 1995 fremgår det dessuten at det fantes tre typer partimedlemmer som hadde klart å overleve 1980-kuppet (og dermed også utgjorde kjernetroppene i partiet på det tidspunktet); nemlig kadrene fra Mardin-området som hadde "bondekarakter", mens kadrene fra Urfa og Batman var "halv-bønder" og dem fra Bingöl, Dersim og Gaziantep ble klassifisert som "urbant-preget". Konklusjonen var at organisasjonen i hvert fall helt frem til og med 1982 i hovedsak måtte regnes som en sammenslutning av "intellektuelle, bønder og studenter", der en stor andel av medlemmene bare såvidt hadde lest og satt seg inn i partiprogrammet (Çelik 1995:8).

På denne måten var PKK først oppstått som en gruppering blant studenter og ungdommer i de tyrkiske storbyene, hvorpå de etter to års avklarings- og studiearbeid hadde valgt å dra tilbake til den kurdiske landsbygden. Der hadde de åpenbart på kort tid klart å bli til en effektiv og veldisiplinert kamporganisasjon, med en solid basis av kjerneaktivister fra de aller mest undertrykte lagene av den offisielt ikke-eksisterende kurdiske befolkningen.


4.4.3. Kurdistans Arbeiderparti?

Analysen av PKKs sosiale grunnlag er likevel fortsatt utilstrekkelig, helt uavhengig av den ufullstendige statistikken over medlemsmassen: Selv om de ulike rapportene bestemt tyder på at partiet helt fra starten begynte å kjempe mot de overleverte føydalstrukturene og mot koloniveldet, forteller dette i seg selv ikke noe særlig om partiets egne og helt konkrete relasjoner med sine omgivelser.

Derfor vil jeg et øyeblikk vende tilbake til hvordan 1977-programmet beskrev deres ønske om å bygge en "sterk, herdet og proletær organisasjon", og deretter sammenholde den teksten med en vurdering av deres arbeidsmetoder. Dermed tror jeg det er mulig å komme nærmere en mer nøyaktig klassifisering av deres konkrete sosiale basis:

"Folk och klasser har i alla faser av historien fått medvetande utifrån. En från produktionen skild "minoritet" uppställer en teori och försöker göra den till folkets och klassens teori. Detta faktum gäller både progressiva och reaktionäre klasser. Folk och klasser, som inte utvecklar någon mindre grupp av medvetna och organiserade människor, kan inte förverkliga sina ekonomiske och politiske mål." (Veien til den kurdiske revolusjonen)

I programdelen som handlet om partiets alliansepolitikk ble det samtidig slått fast hvordan selve hovedkraften i revolusjonen var den grunnleggende alliansen mellom arbeidere og bønder, mens deres primære allierte var først ungdommen og de intellektuelle (særlig i revolusjonens innledningsfase) og deretter det kurdiske småborgerskapet i byene og de "øvrige nasjonale kreftene" (særlig i revolusjonens utviklingsfase). Dette var med andre ord de gruppene som PKK så som sitt fundament, dvs. de gruppene som var spesielt utpekt som rekrutteringsgrunnlag eller i hvert fall kunne vinnes som tilhengere av organisasjonens program.

Etterhvert som PKK trappet opp sine aktiviteter, kunne de heller ikke unngå å bli bemerket av statsmakten, selv om partiet som sådan stort sett holdt seg fra direkte sammenstøt med statsstyrkene. I 1980 stod det derfor følgende i en offisiell rapport, som jeg tror gir et ganske treffende bilde av organisasjonen:

"Whilst the group is not very large, its field of operations is. It organizes its followers into groups of 5 or 6. These are all heavily armed and tour from town to town. They rarely stay in one area for å significant period of time…The group toured the Eastern provinces and gradually swelled its ranks. Its new supporters tended to be out of work down-and-outs. They are fed, given pocket money and armed virtually immediately. As a group the Apocular are very heavily armed with Kalashnikovs and other makes of machine guns. The Apocular were very quiet until 1977 when they suddenly sprang into life. They rapidly emerged as one of the most active and dangerous groups in the East. They attacked other political groups — in particular the Halkin Kurtulus…robbed banks and killed scores of people from landowners to small farmers. They became involved in local politics by offering their services to local politicians and influential families in the Urfa region." (Imset 1992:23)

På denne bakgrunnen mener jeg bildet blir noe mer tydelig, og bl.a. også innebærer at deres navn "Kurdistans Arbeiderparti" var noe misvisende — i hvert fall i den grad partiet nettopp ikke hadde bygget en stabil kjerne av medlemmer på arbeidsplassene og innen fagbevegelsen, men tvertimot valgt å satse på en svært mobil gruppe av mennesker som mer enn noe annet var partimedlemmer med våpen og "profesjonelle revolusjonære". Samtidig finnes det ikke noe belegg for å påstå at de ikke hadde en viss eller til og med betydelig oppslutning f.eks. blant oljearbeiderne i Batman eller blant mekanikerne, skopusserne og servitørene i Diyarbakir: Poenget til nå er derfor alene at i den grad de rekrutterte arbeidere i denne perioden (1974-1980), var det i hovedsak for å ta dem vekk fra sitt opprinnelige yrke og i stedet sette dem til å reise rundt for å dra i gang opprør. Slik sett var de med deres egne ord fortsatt i den fasen av revolusjonen, der et mindretall atskilt fra produksjonen jobber for å gjøre sin teori til "hele folkets og klassens teori". Samtidig er det ikke noen tvil om at de selv identifiserte seg sterkt både med arbeiderklassen og med den sosialistiske bevegelsen, akkurat som de også helt klart var inspirert av den marxistiske teorien og forsøkte å bruke den aktivt på deres egen situasjon.


4.4.4. Foreløpig oppsummmering

1) Det moderne Tyrkia har hele tiden vært et land med svært dype motsetninger, og en svært ujevn økonomisk og sosial utvikling. Heller ikke militærkuppene har kunnet dekke over konfliktene, tvertimot har de stort sett bare bidratt til å gjøre dem større og mer uforsonlige

2) Det finnes mange motsattrettede tendenser både sosialt og politisk: Reislamisering og gamle stammestrukturer lever side om side med en moderne klassebevissthet og et mangfold av ulike nasjonale og religiøse identiteter og subkulturer

3) I den grad landet har blitt stadig mer preget av kapitalistiske relasjoner og fortrengt en stor del av den overleverte føydalismen, er det de kurdiske områdene i Øst-Anatolia som har beholdt mest av den gamle samfunnsstrukturen med sine storgodseiere, sin fattigdom og med sine religiøse sekter

4) Kurdistan var både den delen av landet der det i teorien var enklest, men også der det var vanskeligst å sette i gang et opprør (svakt utviklet arbeiderklasse, vanskelige transportforhold, fattige og overtroiske bønder, sterke tradisjonelle avhengighetsbånd til aga-herskerne og stammevesenet)

5) Da PKK oppstod var de noe helt nytt: For det første stod de på et klart kurdisk-nasjonalt grunnlag. For det andre satset de bevisst på å rekruttere blant de fattigste, mest utstøtte og mest undertrykte i samfunnet. Og for det tredje tok de et klart standpunkt mot stammevesenet, selv om de trolig også forsøkte å utnytte det til sin egen fordel

6) PKK koplet den nasjonale frigjøringskampen med en forestilling om klassekrig. Dermed fikk deres kamp både en sterk nasjonal og sosial side som uten tvil bidro til å gi den en spesiell kraft

7) På denne måten var PKK først oppstått som en gruppering blant studenter og ungdommer i de tyrkiske storbyene, hvorpå de etter to års avklarings- og studiearbeid hadde valgt å dra tilbake til den kurdiske landsbygden. Der hadde de åpenbart på kort tid klart å bli til en effektiv og veldisiplinert kamporganisasjon, med en solid basis av kjerneaktivister fra de aller mest undertrykte lagene av den offisielt ikke-eksisterende kurdiske befolkningen

8) Selv om partiet helt fra starten begynte å kjempe mot de overleverte føydalstrukturene og mot koloniveldet, sier ikke det i seg selv noe særlig om partiets egne og helt konkrete relasjoner med sine omgivelser

9) PKK var strengt tatt ikke et arbeiderparti — i den grad partiet nettopp ikke hadde bygget en stabil kjerne av medlemmer på arbeidsplassene og innen fagbevegelsen, men tvertimot valgte å satse på en svært mobil gruppe av mennesker som mer enn noe annet var partimedlemmer med våpen og "profesjonelle revolusjonære"

10) Samtidig er det ikke belegg for å påstå at de ikke hadde oppslutning blant kurdiske arbeidere: Poenget er alene at i den grad de rekrutterte arbeidere, var det i hovedsak for å ta dem vekk fra sitt opprinnelige yrke og i stedet sette dem til å reise rundt for å dra i gang opprør

11) Slik sett var de med deres egne ord fortsatt i den fasen av revolusjonen, der et mindretall atskilt fra produksjonen jobber for å gjøre sin teori til "hele folkets og klassens teori"

12) Samtidig er det ikke noen tvil om at de selv identifiserte seg sterkt både med arbeiderklassen og med den sosialistiske bevegelsen, akkurat som de også helt klart var inspirert av den marxistiske teorien og forsøkte å bruke den aktivt på deres egen situasjon


I forhold til teorigrunnlaget mener jeg det synes klart hvordan de ekstreme sosiale forskjellene har utgjort en viktig kilde til å stimulere fremveksten av revolusjonære idéer, akkurat som de tre har tatt som sitt utgangspunkt. I tillegg kommer også den sterke "viljen til å enten gjenerobre eller å definere en nasjonal eller etnisk identitet" (jmf. Baechler). Til sammen er resultatet at PKK kunne begynne å tappe enorme krefter, og at de dessuten ikke alene drev med nasjonal frigjøringskamp, men også med krass klassekrig. Mens Baechler mener at dette nettopp er styrken og selve drivkraften ved en slik type opprør, er Rubenstein imidlertid noe mer avventende fordi han mener at det er svært lett for selv stålsatte marxister å bli dratt med av "det nasjonalistiske dragsuget". For Rubenstein er det en viktig potensiell motsetning mellom sosial frigjøringskamp og en rent nasjonal kamp, selv om han også mener at det er mulig for en bevegelse å romme elementer fra dem begge.

Men om teoriene virker fruktbare frem til akkurat dette punktet, mener jeg til gjengjeld det oppstår problemer i forbindelse med analysen av de konkrete samfunnsklassene og deres presise sosiale relasjoner med opprørerne: Det felles utgangspunktet er at de mener det primært er bøndene (dvs. folkeflertallet) som vil kunne utgjøre hovedkraften i krigen, mens arbeiderklassen vil stå mye mer på sidelinjen fordi de sannsynligvis er tallmessig underlegne og fortsatt har en lite utviklet klassebevissthet (bl.a. pga. nærheten til det tradisjonsbundne bondesamfunnet). Mens det siste stemmer ganske bra nettopp i Kurdistan, mener jeg det virker som om PKK nok var noe mer opptatt av de "deklasserte og rotløse elementene" (jmf. Rousset) enn av bondeklassen som helhet — i hvert fall som sitt egentlige og viktigste rekrutteringsgrunnlag, dvs. til forskjell fra en videre målgruppe:

Særlig i kampens innledende fase er dette nødvendigvis et helt avgjørende punkt, fordi det er her selve partikjernen er i støpeskjeen. På dette punktet mener jeg både Rousset, Rubenstein og Baechler stiller påfallende svakt, ikke minst i forhold til PKK selv som helt fra begynnelsen legger så sterk vekt nettopp på spørsmålet om ledelse og behovet for å bygge "en stålhard struktur". Samtidig mener jeg det er viktig å granske akkurat dette punktet, fordi det virker som det er innebygget en del paradokser i situasjonen:

Mens PKK kaller seg for "Kurdistans Arbeiderparti" og opplagt er inspirert av marxistisk teori og den sosialistiske bevegelsen, mener jeg som sagt at denne betegnelsen er noe misvisende — nettopp fordi deres rekrutter faktisk bryter med sin bakgrunn og går over til å være væpnete partimedlemmer og profesjonelle revolusjonære, som lever i skjul og konstant er på reisefot. Spørsmålet er derfor om det gir mening å kalle PKK for et arbeiderparti, i den grad dets medlemmer har forlatt ikke alene sine arbeidskamerater, men også sin arbeidsplass og dermed selve den sosialstrukturen som deler opp folk i selgere og kjøpere av arbeidskraft. Alt dette betyr ikke at ikke medlemmene fortsatt vil være dypt påvirket av sin bakgrunn og sine opplevelser, eller at partiet kanskje ikke hadde noen oppslutning blant arbeidere i det hele tatt. Det finnes rett og slett ikke dokumentasjon som kan bygge opp under dette, tvertimot er det mye som tyder på at PKK absolutt så seg selv som en del av arbeiderbevegelsen og aktivt forholdt seg til sosialistisk teori og historie. Likevel er det klart at både de første studentene som stiftet Apocular-gruppen, og deretter også deres første rekrutter og hele medlemsmassen som sådan, alle var personer som i sitt daglige virke befant seg uten for produksjonen og alene drev med politisk arbeid og såkalt "væpnet propaganda": De var et velorganisert mindretall som jobbet for å gjøre sin teori til "hele folkets og klassens teori", akkurat slik de hadde beskrevet seg selv i partiprogrammet.